Landet del 2

Av Fred Andersen

Innledning

Dette kapittelet bygger på del 1. Nå skal vi beskrive veien inn i "Landet" mer detaljert ved å ta for oss 5.mos 12:1-9. Disse versene ble skrevet fordi "dere er ennå ikke kommet inn til den hvile og den arv Herren din Gud gir deg".( Vers 9). Versene oppsummerer mange årsaker til at Israels folket ennå ikke var kommet inn i det lovede land. Som kristne kan vi derfor lære hva som er viktig for komme inn i landet - inn i det Gud har for den enkelte av sine barn mens de ennå er her i denne verden. Gud vil at hans barn skal være ivrige når det gjelder dette: "La oss derfor ivre etter å komme inn til denne hvilen" (Hebr 4: 11a)

Lev etter formaningene

Vers 1: "Dette er de bud og de lover dere skal akte på å leve etter i det landet som Herren, dine fedres Gud, har gitt deg til eie, alle de dager dere lever på jorden".

Som vi så i del 1 ble Det Nye Testamente frigjort ved Jesu død. Det gir oss råd og veiledning om "hvordan en skal ferdes i Guds hus"(1. Tim 3:15). Vi så at det å være en kristen er å være i Guds familie - i Guds hus. Gud ikke bare gir råd og veiledning, han formaner oss også. Det betyr at han innstendig og inntrengende ber oss om noe. På engelsk er ordet ofte oversatt med: "Urge". Mange vers i Det Nye Testamente begynner med: "Jeg formaner dere brødre…….". Formaningene i bibelen er altså til Guds barn - til deg som er kristen. Gud formaner deg fordi du er hans barn og fordi du tilhører han. Formaningene er til dem som tror på Han. De er basert på Hans nåde overfor oss, de er velmenende, til vårt eget beste, til vår frihet, herlighet, skjønnhet og til Guds behag og ære.

Plikter, regler og disiplin har mye å si for et godt liv i verden også, både i din egen familie, på arbeidsplass og på fritiden. Prøv å ikke møte presis opp til jobben din hver dag . Prøv å ligge frampå til kl 11.00 når dine barn er oppe kl 0700. Prøv å ikke ta oppvasken på en uke. Er dette frihet? Kanskje et snev av behag i øyeblikket, men du vil snart øyne kaos, stress, irritasjon, disharmoni hjemme, skyllebøtter på jobben og økonomisk stagnasjon. Bibelens formaninger til oss er veloverveid og strategiske. De gir harmoni og styrke i Hans familie og "ro og glede i landet" og til framgang for evangeliet i verden.

For å leve i "landet" lærer vi av vers 1at vi skal legge vinn på å leve etter de formaninger som er gitt Guds barn - ikke bare nå og da, men "alle de dager dere lever på jorden." Daglig bevisstgjøring overfor hans formaninger er første skritt på vei til det han har "gitt deg til eie"- til "Landet. Det vil si at vi daglig innretter våre liv etter hans formaninger og bud "Og dette er kjærligheten: at vi lever etter hans bud. Dette budet har dere hørt fra begynnelsen, og det skal dere følge" (2. Joh 1:6). Budene vi skal følge er gitt av Ham som ofret alt for oss, han som gav sitt liv for oss, han som gav oss evig liv, han som elsker oss. Er ikke det flott? Vi har ikke fått formaninger og bud fra staten eller et regime, men fra Han som elsker oss høyest. Når den som er glad i deg ber deg om noe, er det ikke da lettere å gjøre det ? Det er derfor Johannes i NT skriver: Å elske Gud er å holde hans bud. Og hans bud er ikke tunge.(1 Joh 5:3). Jesus selv sier "For mitt åk er godt og min byrde lett." (Matt 11:30). Altså, vi innretter oss etter hans formaninger fordi Han er glad i oss, og fordi vi er blitt glade i Han. "Vi elsker fordi han elsket oss først" (1. Joh 4:19). Vi blir glad i Gud ved å høre om/lese det Han har gjort for oss. Og når vi blir glad i Han ønsker vi å finne ut hva det er han har sagt i Bibelen. Og når vi leser hans formaninger blir det etter hvert også vårt ønske å gjøre etter det. Det forutsetter at vi daglig tar til oss av Guds Ord, blir minnet om hans frelses verk og hans bud. Da blir det fremskritt og du går inn i det som Gud har "gitt deg til eie". "Legg vekt på dette, lev i det, så alle kan se at du gjør fremskritt" (1. Tim 4:15).

Få bort avgudene

Vers 2-4: "Dere skal ødelegge alle stedene hvor de folkene dere driver bort, dyrker sine guder, på høye fjell og hauger og under hvert frodig tre. Riv ned altrene deres, slå i stykker steinstøttene, brenn opp Asjera-pælene, hogg ned gudebildene og utslett deres navn fra disse stedene. Dere skal ikke dyrke Herren deres Gud på den måten. "

Dette var harde vers, vil du kanskje si, og dessuten så kan da vel ikke avguderi være noe problem i vårt kristne Norge. Det finnes vel bare i land der man tilber stokk og stein.

La oss se nærmere på dette og se verset i en større bibelsk sammenheng.

Det gamle testamentet beskriver at Guds folk, Israels folket, drev avguderi. Altså, verset lærer oss dermed at Guds barn, de kristne, kan bli besnæret av dette. Paulus advarer mot det i Det Nye Testamente. "Derfor, mine kjære, hold dere langt borte fra avgudsdyrkelsen" (1. Kor 10:14). Han skrev ikke dette til folk som ikke trodde på Gud, men til de kristne. Det er en formaning til Guds barn. Legg merke til hvordan det utheves: "ødelegg"," riv ned", "slå i stykker"," brenn opp"," hogg ned" og " hold dere langt borte fra". Da er det altså aktuelt. Gud vil at vi skal gå grundig til verks her og ta oppgjør med alt slikt. GT fremhever dette sterkt. "Du skal ikke ha andre guder enn meg." (2. mos 20:30). Det er det første budet fra loven vi kjenner fra GT. Gud vil alene være din Far og den som du klynger deg til. Han vil ikke at ditt hjerte skal stå til noen andre. Hvorfor er Gud så nidkjær da? Han er nidkjær fordi det er Han som elsker mest og det var han som gav mest. Han har gitt så mye til oss, derfor såres Han når vi blir tiltrukket av noe annet.

Avgudsdyrkelsen var svært utbredt. Det ble bedrevet under "hvert frodig tre". Hele samfunn og mange familier var influert av dette. Det var altså noe som var VANLIG blant Guds folk i perioder i GT.

Videre ser vi noe overraskende. De dyrket ikke avgudene istedenfor Gud, men SAMMEN med Gud. Det er derfor det står: "Dere skal ikke dyrke Herren deres Gud på den måten. " . Altså, her var det kombinasjon av avguder og Israels Gud. Selv om de drev avgudsdyrkelse så mente de å ha en rett Guds tro. De mente til og med at de var nærmere Gud på denne måten. Det var noe synlig her i verden de klynget seg til, en husgud, en avgud, en skikkelse, et sted, en kalv, et bilde som gav dem en slags forsikring, et fast holdepunkt, noe KONKRET en kunne kjenne trygghet og tilhørighet ved. Når de hadde dette, følte de at de hadde en spesiell nærhet også til Gud. Det er dette som er farlig med avguderi. I virkeligheten bringes fokuset over på mennesket selv og tingene (avgudene) som vi lures til å tro gir oss en aksept overfor Gud. Denne trangen til å tekkes Gud på egne måter kalles religiøsitet. Å være religiøs er å tillegge hellighet til ting/steder/handlinger som vi selv har innenfor vår rekkevidde for å tekkes Gud. Det er mennesket i seg selv som besitter trangen til å være religiøs. Gud selv er ikke religiøs og selv gjør han ingen religiøse. Religiøse handlinger opphøyer mennesket istedenfor den sanne Gud. Det er bare tro uten avguder som opphøyer Gud.

Vel, har vi da dette problemet innenfor våre kristne miljøer? La oss da stille følgende spørsmål: Har vi noe som vi tillegger hellighet samtidig som vi tilber Gud ? Er det utbredt ? Skjer det blant oss kristne ? Tenk etter!

Vi bruker uttrykk som "kirken er et hellig hus". Vi bruker utrykk som "vigslet jord". Det snakkes om "helgener" og "skytsengler". "Min dåp og konfirmasjon har gitt meg inngang til Guds rike og riktig identitet". Det snakkes om "sakrament" som jo betyr hellig. "Jeg går til nattverd og får syndstilgivelse". Det er ikke bare i vår kristne kulturarv vi finner avgudsdyrkelse, men også innad nyere kristne bevegelser. Gir tungetale deg aksept overfor andre kristne og overfor Gud? Er en synlig "overnaturlig" hendelse, et under, noe du klynger deg til og som "beviser" at du selv er viktig for Gud og har fått anerkjennelse av Gud? Leter du etter noe overnaturlig hos deg selv som du tror tilfredsstiller Gud og andre kristne? Profilerer du dine egne lidelser og pinsler for mennesker og Gud. Tror du din askese er et det sanne tegnet på ekte tro ? Ser du mønsteret og farene ? Selv ting som nevnes i bibelen kan bli til avguder. Er krusifikset i stuen din eller korset du bærer rundt halsen "hellig" og uunnværlig for deg, eller bringer en reise til Jerusalem deg nærmere Gud? Da driver du AVGUDSDYRKELSE. "Dere skal ikke dyrke Herren deres Gud på den måten. "

Nei nå blir jeg forvirret, sier du kanskje. Jerusalem må da være en hellig by! Vel, er den det for deg som er et Guds barn ? Husker du ordene fra en religiøs kvinne i Samaria i Johannes kapittel 4. "Våre fedre tilba Gud på dette fjellet, men dere sier at Jerusalem er stedet der en skal tilbe:" Legg merke til det Jesus svarer henne: "Tro meg, kvinne, den time kommer da det verken er på dette fjellet ELLER I JERUSALEM dere skal tilbe Faderen…………..de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Faderen ha.

Avgudsdyrkelse kan høres gammaldags og lite aktuelt ut. Men som kristne kan vi bli besnæret av det. Det er høyst aktuelt og finnes så vel som innenfor og utenfor stuedøra. Jesus var større enn brønnen i Samaria, han var større en Jakob, som gav en samaritaner identitet , han er større enn Jerusalem. Han sa: "Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste". Jesus selv er kilden til liv og han er veien til Faderen. Han er også veien for et Guds barn til et godt samfunn med den Himmelske Far. David visste om denne kilden 900 år før han kom: "Alle mine kilder er i deg"( Samle 87:7). Ikke strev etter å tekkes din Far med synlige ting du tillegger hellighet. Du trenger ikke dra på pilegrimsreise. La alle dine kilder være i din Frelser. Syng og spill for Han i ditt hjerte i hjemmet, på skole og i alt ditt arbeid.

Kom til Han

Vers 5: "Men søk til det stedet Herren deres Gud velger ut blant alle deres stammer, hvor han vil la sitt navn bo. Dit skal du komme.

Det finnes et sted Gud har utvalgt som han vil at sitt folk, sine barn skal gå til. Legg merke til at Gud er snever på dette området. "Stedet" er entall, bestemt form. Verset viser oss også at stedet er personifisert. Det bærer Guds navn. Ja, verset uttrykker det enda sterkere: "hvor han vil la sitt navn BO". Du finner han altså der. Vi skal se at Det Gamle Testamente her spesifiserer det enda nøyere: "For Herren har utvalgt Sion, som han vil ha til bolig" (Salme 132:13). Nå har vi fått navnet på stedet, da nærmer vi oss. Men GT stopper ikke her. Guds ord går videre: "Derfor, så sier Herren vår Gud: Se, jeg legger en grunnstein på Sion, en velprøvd stein, en dyrebar, grunnfast hjørnestein." (Jesaja 28:16). Vi er fremdeles i GT. Nå zoomer Gud virkelig inn. Nå er vi kommet til en grunnstein på det samme stedet. Legg merke til hvordan Gud setter pris på denne steinen på Sion. Han bruker ord som "velprøvd", "dyrebar" og "grunnfast". Er ikke dette merkelig? Gud som har skapt de mest avanserte systemer og dyrebare ting, at han han skulle si at en stein er dyrebar. Det Gamle Testamente beskriver videre denne steinen: "Den steinen bygningsmennene vraket,er blitt hjørnestein." (Salme 118:22). Den er vraket av mennesker som bygger, men for Gud er steinen fortsatt den viktigste. Vi går til NT. De første kristen visste hva de gamle skriftene betydde: "Han (Jesus) er den steinen dere bygningsmenn vraket, den som er blitt hjørnestein. Det finnes ikke frelse i noen annen, for under himmelen er det ikke gitt menneskene noe annet navn som vi kan bli frelst ved" (Apg 4:11-12). Det er ikke ofte Gud lar sin røst høre direkte i NT, men når det gjelder sin Sønn åpner han sin munn: "Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg har min glede. Hør ham!" (Matt 17:5b). Også i NT ser vi at hans sønn er både dyrebar og til glede. Jesus er oppfyllelsen av de gammeltestamentlige skrifter.

Vi kjenner historien. Korsfestelsen, den var på en høyde ved Jerusalem. Det var på Sion han ble vraket. Og han ble ikke funnet nyttig i noen som helst sammenheng i samfunnet. Alle politiske og religiøse partier vraket han. Han var Ypperstepresten fra GT som selv sørget for et soningsoffer - seg selv. (Hebr 9:25). Likevel, klarte ikke noen som helst skriftlærd å se dette. Det høye råd med daværende yppersteprest i spissen dømte han til døden og fikk av romerne en juridisk godkjennelse av dette. Han ble vraket som leder, prest og konge. De ledende vraket ham. I sannhet gjorde alle institusjoner i samfunnet dette. Vi hadde ikke bruk for ham. Det var ingen ting han kunne tilføre oss. Jesaja ca 480 før hans komme forutsa det: "en foraktet mann som ingen ville se på,

vi regnet ham ikke for noe." (Jes 53b). Egentlig var Han Eneren på alle områder i et samfunn, men likevel greidde vi ikke som mennesker å se det. Han var steinen som ikke passet inn i noe byggverk vi selv prøver å bygge. Kunne han form og farge? "Det var jeg som formet jorden" (Jes 41:12a). Kunne han ledelse ? "Jesus svarte: Du sier det; jeg er konge." (Joh 18:37). Hva med psykologi? "for han visste selv hva som bodde i mennesket". (Joh 2:25b). Medisin da ? "han helbredet all sykdom og all skrøpelighet blandt folket" (Matt 4:23). Du kan fortsette på det ene området etter det andre. Han er en Ener. Likevel diskvalifisert på hele linjen. Du finner ham ikke vitenskap. Ikke i forskningen på universets tilblivelse. Heller ikke i noen verdens religion, heller ikke i religiøs kristendom. Du finner han heller ikke dagens Jerusalem eller i den ene eller andre religiøse form som påberoper seg eierskap av den byen. Legg merke til at Jesus selv ble korsfestet på høyden utenfor bymuren. Bibelen understreker dette. Vi finner han utenfor systemene, utenfor hellige byer, utenfor religiøse systemer. "La oss da gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære! " (Hebr 13:13).

Kan du skjønne deg på denne mannen? Blir du forvirret? Er du frustrert? Det er lov. Han forlanger ikke at vi skal forstå Han, du vil ikke greie det fullt ut likevel. Men Han ber deg likevel å komme til seg - personlig. Det går an. " salig er den som ikke tar anstøt av meg." (Luk 7:23). "Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile" (Mat 11:28).

Han innbyr til samfunn med seg selv. Vær nær Han, Hør Han. NT oppfordrer oss til å ha samfunn med Ham personlig. Gjennom bønnen kan vi komme til Han. Og det er sammen med Ham det kan skje endringer i våre egne liv og gå inn i det Gud har som er spesielt for deg.

"Kom til ham, den levende stein, som ble vraket av mennesker, men er utvalgt og dyrebar for Gud, og bli selv levende steiner som bygges opp til et åndelig hus! Bli et hellig presteskap og bær fram åndelige offer, som Gud tar imot med glede ved Jesus Kristus." (1 Pet 2:4-5)

Vi ser av dette verset i NT at denne steinen er svært spesiell. Du vil finne at den lever. Vi er kjent med at alle byggematerialer er dødt. Vi kan reise noen byggverk her og der, men etter noen generasjoner synes de ikke mer. Hva med en levende stein? Den er evig og livbringende. Hvilken kontrast til den verden vi lever i. Og enda mer underlig: Når du kommer til han vil du selv bli en levende stein. Tenk deg, en evig brikke som passer inn i Hans eget byggverk. I GT var det bare prestene som kunne gå inn i det aller helligste. Fortsatt er det bare prestene som kan gå inn dit. Hvem er da prest? Det er deg som tror på han. Du har full tilgang til det mest dyrebare Gud eier - hans egen Sønn. "Dit skal du komme"

Still deg til rådighet

Vers 6-7 "Og dit skal dere bringe brennoffer og slaktoffer, tiender og avgifter, løfteoffer og frivillige offer og de førstefødte dyr av storfeet og småfeet. Der skal dere holde måltid for Herren deres Guds åsyn og glede dere sammen med deres familier over all vinningen av deres arbeid, som Herren din Gud har velsignet deg med."

Vi skal også se dette i lys av NT. Jesus var oppfyllelsen av tempeltjenesten og ofringen. "For offeret har han båret fram én gang for alle da han ofret seg selv." (Hebr 7:27b). NT snakker likevel om en ofring vi som kristne kan gjøre. Den snakker om et "åndelig offer" (1 Pet 2:4-5). Faktisk er det konkret: "Bær kroppen fram som et levende og hellig offer til glede for Gud. Det skal være deres åndelige gudstjeneste" (Rom 12:1). Det gjelder oss som tror på Ham. At vårt eget legeme, våre henders gjerninger, kan være til disposisjon for Han. Meg selv, min tid, mine penger - er det mitt? Det skulle være hans. Når tid, krefter, midler vi er satt over, investeres i Guds rike og hans folk blir det til glede for oss selv og våre medmennesker. Det bringer oss ytterligere inn i "Landet" - det Gud har for den enkelte av oss. Våre familier vil nyte godt av det. "Der skal dere holde måltid for Herren deres Guds åsyn". Du får et flott samfunn med Gud. Det blir glede innenfor våre egne kretser og Gud vil velsigne ditt arbeid.

Ser du på hele verset vil du merke at det tar opp materielle ting. Det var ikke lite en statsborger i det gamle Israel måtte komme med til tempelet. Hans egne dyr til ofring, 10 % av inntekt, avgifter i tillegg. Så frivillige gaver på toppen. Og så de første og beste dyra og den første avling. Dette er jo å gå personlig konkurs, vil du kanskje si. Vel, det er slike tanker vi som troende også kan få når vi investerer i Guds rike. Men Gud prøver oss her. I GT måtte de bære fram det første og det beste for Gud. Vi finner noe av det samme i NT: "Første dag i uken skal hver enkelt av dere hjemme hos seg selv legge til side så mye som dere er i stand til, for at innsamlingen ikke først skal begynne når jeg kommer." (1. Kor 16:2). Dette er et godt og praktisk råd, for vi vet hvordan det er selv i et materialistisk samfunn. Når lønningsdagen kommer er det lett å først betale regninger, først betale avdrag på huset, først kjøpe mat, først tenke på sin egen familie og hvis det da er noe igjen så kan vi gi noe til misjon. Det er knyttet løfter med å snu det hele på hodet, selv om du ikke alltid får regnskapet til å gå opp. Gud vil prøve oss her. Prøv han. Han vil overraske deg. Et godt råd på lønningsdagen din er å først sette over til arbeid i Guds rike, det du er i stand til og får tro for, deretter betaler du dine regninger. Gud vil velsigne deg, også materielt, når du følger dette prinsippet. Givertjeneste er en stor del av det kristne livet. Av verset kan vi se at gaver til Gud og hans rikes arbeid er knyttet sammen med et godt samfunn med Herren, glede i familien og velsignelser. Det er knyttet glede og velsignelse til alle steder dette er tatt opp i Bibelen.

"Alltid har jeg holdt fram for dere at vi må arbeide på denne måten og ta oss av de svake. Husk de ordene Herren Jesus selv sa: 'Det er saligere å gi enn å få" (Apg 20:35)

Ikke gjør det du selv finner for godt

Vers 8: "Dere må ikke bære dere at slik som vi gjør her i dag. Nå gjør enhver det han selv finner for godt".

Dette var en situasjon som var vanlig blant Guds folk i GT. Og dette var en av grunnene til at de ikke var kommet inn i landet. Vi som er kristne i dag har også lett for å tenke slik. Vi velger ut ifra det i finner for godt selv. Da er det lett å glippe det Gud har for oss. Vår egen kultur og vår frihet i landet lærer oss opp til å handle etter vårt eget forgodt befinnende. Vi velger oss utdanning selv, jobb, bil, yrke, utdanning, ektefelle osv osv. Når vi tenker etter er det mange handlinger som lett kan baseres på egen fornuft. Gud vil at vi skal legge alle disse ting fram for han. Også de mindre valg vi står overfor i hverdagen. Hvis du skal på ferie i sommer, så har du som et Guds barn egentlig ikke rett til å velge selv hvor du skal reise.

”Og nå, dere som sier: I dag eller i morgen drar vi til den eller den byen og blir der et år, driver handel og tjener penger», og så vet dere ikke engang hvordan livet deres blir i morgen! Dere er jo bare røyk, synlig en kort stund og så borte. Dere skulle heller si: «Om Herren vil, får vi leve og kan gjøre det ene eller det andre.”(Jak 4:14-15)

Gud nekter ikke sine barn noe godt. Han vil det beste for oss. Ferien din blir en helt annen om du legger den fram for Gud og ber han om ledelse. Det kan hende du fikk da reise enda mer enn du trodde, og den ble enda mer gøy enn du trodde. Den ble til velsignelse både overfor deg selv og andre.

Det er lett for at ting blir uventet kjedelige når vi handler helt etter vårt eget hode. Men Gud klarer å gjøre den tilsynelatende mest kjedelige ferie til den mest uforglemmelige. Han er en mester til å overraske den som innretter og legger valgene i hans hender. Han er den som gir oss klarsignaler og fred i hjerte både til å velge det ene og andre. Få vissheten om hva Gud ønsker før du hopper i noe. ”Om Herren vil……..”.

Din Far er svært interessert i de små og store valg du står overfor. Fortell Han det som er vanskelig. Si til Ham også hvis det er vanskelig å velge. Be Han om råd i alle praktiske ting du står overfor i din hverdag og gå så i gang.

Gud velsigne deg.