Keiser Nero

Innledning

”Festus drøftet saken med rådet sitt og erklærte: Du har anket til keiseren, og til keiseren skal du dra” (Apg 25:12).

Paulus hadde på dette tidspunktet vært 2 år i forvaring i Cæsarea i Nord Israel, der romerne hadde stasjonert landshøvdingen sin for provinsen. Det Høye Råd hadde ved flere anledninger prøvd å drepe han i Jerusalem selv om de ved lov ikke hadde noen rett til det. Romerne med landshøvdingen var den eneste som juridisk kunne godkjenne dødsstraff. Dette var regler utarbeidet av Keiser Augustus for over 50 år siden. Romerne ble selv tvunget å føre han til landshøvdingen i Cæsarea da de fikk merke det enorme presset fra Det Høye råd og jødefolket for å ”få fjernet denne mannen fra jorden” (Apg 22:22). Dette tok romerne alvorlig. To hundre soldater, 70 ryttere og 200 spydmenn ble Paulus sitt reise følge til Cæsarea for at ikke jødene skulle forbryte seg på denne mannen (Apg 23:23).

Festus som var landshøvdingen ville blidgjøre jødene og spurte om Paulus var villig til å bli dømt av ham i denne saken i Jerusalem. Dette ville brakt ham tilbake til Jerusalem og det Høye Råd. Det er ikke vanskelig å tenke seg hva utfallet ville blitt der. Men Paulus tenkte ikke på sitt eget liv i denne saken (Apg 21:13), men han hadde fått en pekepinn fra sin egen Herre at han var ønsket i Rom (Apg 23:11). En oppgave i Guds rike ventet på ham i Rom. Anken førte ham til hovedstaden og til den mektigste mann i verden: Keiser Nero

Nero på sin vei mot tronen

Nero var den 5. Keiseren over Romerriket. Hans mor hadde navnet Agrippina som var datteren til søskenbarnet av den fungerende keiser Claudius. Således var det kongelig slekt på morrsiden. Hun hadde høye ambisjoner for sin sønn og bare tronen var god nok. Hun sørget for at sin sønn ble gift med keiser Claudius datter. Nå var han nærmere tronen. Hun sørget for god utdanning til sin egen sønn, mens den rettmessige sønnen til keiseren kom i bakevjen. Hun influerte og overtalte keiserens stab slik at Nero ble favorisert. Hun forgiftet keiser Claudius til døden da det etter hvert gikk opp for han at hans egen sønn var i ferd med å bli eksludert. Av sammensvorne ble Nero nå proklamert som keiser. Keiser Klaudius sønn ble også tatt av dage ved forgiftning senere.

Nero i keiserposisjon

Nero styrte fra år 54 til 68.

Han tok livet av sin egen mor fordi hun var etter hvert for innflytelsesrik og overstyrende. Ved et komplott tok han også livet av mannen til hun som skulle bli hans hustru nr. 2. (år 62). Korrupsjon ble et problem i hans regjering. Ledende personer sikret seg urettmessig penger og forbrukte unødig med penger, skattene økte på, og verdien på romerske mynter var nå på retur. I år 64 brøt det ut bybrann i Rom som forverret det hele. Den varte i 6 dager før man fikk kontroll over den. Femti prosent av byen var totalt ødelagt. Mistanken falt på Nero. Han hadde tidliger uttalt at han syntes byen var stygg, at han ønsket å bygge den opp igjen med storslåtte hus. Han skulle også vært besnæret av tanken over å se byen brenne. Presset økte på Nero og det hastet med å finne en syndebukk. Alle som bekjente at de var kristne ble arrestert og de ble systematisk henrettet på de mest bestialske måter. Alle kristne i det romerske riket skulle utryddes. Historisk blir dette regnet som den første forfølgelsen av kristne igangsatt utenfor Israel. Kristne ble anklaget for at de isolerte seg, at de hadde sine nattlige orgier, insest, at de fornærmet gudebilder og templer, at de praktiserte en ulovelig religion, en religion som ikke var anerkjent eller registrert.

Neros kone var proselytt, hun var sympatisør av judaisme og likte ikke de som bekjente Jesus Kristus. Det var en stor jødisk krets i Rom. Nå fikk Judaisme med Keiseren og hans kone i spissen en mulighet for hevn overfor denne ”kristne sekten”. Etter hvert ble det likevel meget misnøye med Nero. Han ble selv et offer for komplott og opprør innad egne kretser. Da han skjønte at hans underordnede hadde sammensvoret seg for å drepe han, tok han sitt eget liv i år 68 e.kr.

Guds arbeid i alt dette……

Paulus kom til Rom som fange i år 61-62. Dette var midt i Neros styretid og kanskje 3-4 år før bybrannen. Det var Guds vilje at Paulus skulle til byen som vi ser av Apg 23:11 ”Natten etter sto Herren foran ham og sa: «Vær frimodig! Slik du har vitnet om meg i Jerusalem, må du også vitne i Roma.”

Paulus var tro mot sin Herre Jesus Kristus. Ved anken kom han til Rom. Det såg ut som han fikk to fredelige år i forvaring, en slags husarrest der han forkynte Guds Ord fritt (Apg 28:30-31). Det 2 siste årene var det strammere og det er mulig at han var i en fengselcelle (Filip 1:13). Av Nytestamente ser vi at Gud fikk bruke Paulus i Rom slike at evangeliet om Jesus ble spredd i hele verden. Gud plasserte han i nærheten av verdens mektigste mann. Slik kom det raskt ut nytt om de kristne og hva de trodde på. Det ble en hel mengde kristne og selv livvaktene og mange i Keiserens hus ble kristne som vi ser av følgende vers: ”Jeg vil at dere skal vite, søsken, at det som har hendt meg, har tjent til fremgang for evangeliet. 13 Det er blitt kjent i hele borgen og for alle de andre at det er for Kristi skyld jeg bærer lenker.” (Filip 1:12-13). ………………………..Alle de hellige hilser dere, særlig de som er i keiserens tjeneste. (Filipp 4:22).

Keiseren ble selv ikke vunnet for Kristus, han ville ikke bøye seg for den høyeste Gud slik som de mektigste hadde gjort i det babylonske og persiske rike før ham (Jamfr Daniel og Esters bok i Det Gamle Testamente). Rom med keiseren valgte heller å forherde sitt hjerte og ta hevn over de kristne.

De visste ikke at de var med å spre bibelens frigjørende budskap til enda flere mennesker slik Paulus også vitner om i Filip 1:12, 21: Jeg vil at dere skal vite, søsken, at det som har hendt meg, har tjent til fremgang for evangeliet……………………

Å leve er for meg Kristus, og å dø er en vinning”.

For en kristen som ønsker å leve etter sin Herres veiledning og til ære for Ham, vil oppleve at selve døden vil bli en vinning for en selv og Gud og til fremgang for evangeliet.