Jon Andås ble født på Andås den 1. september, 1950.
Foreldrene hans var Bjarne og Torbjørg Andås. Han var den fjerde i en søskenflokk på sju, hvor de tre brødrene hans døde som små barn. Nå er det søstrene Astrid, Bjørg og Arnhild som er igjen.
Familien til Jon bodde på Andås hvor de drev gård og fiske. Jon var den eneste av sønnene som vokste opp. Torbjørg minnes at han var svært glad i å gå på skøyter.
Han ble tidlig interessert i båter og motorer, og etter eksamen artium i Bergen, gikk veien til NTH i Trondheim, hvor han etter 4 ½ års studie ble utdannet sivilingeniør inne skipsmotorer.
På bedehuset i Austefjorden var det ofte møter, vekkelsesmøter hvor skolebarna var med. Så Jon lærte tidlig veien til himmelen. Han var et bønnebarn. Da han kom til Trondheim, møtte han kristne venner som hjalp ham fram til et bevisst og våkent liv i Kristus Jesus.
Etter at han var ferdig utdannet, ble han vitenskapelig assistent. I studentmiljøet møtte han også sin store kjærlighet. Hallfrid var kommet til Trondheim for å ta videreutdannelse som lærer i 1978. De giftet seg i 1979, og i løpet av elleve år ble det en skikkelig storfamilie med fem gutter og to jenter som perler på en snor.
Den første tiden etter at de bosatte seg i Lindås kommune, var heimeplasen på Kløvheim. Etter to år flyttet de inn i rekkehus i Knarvik, og i 1987 sto huset ferdig i Kvassnesveien 22.
Jon har hele sin yrkeskarriere vært ansatt på Hordvikneset, BMW, Ulstein og nåværende Rolls-Royce. Han hadde stor interesse for sjølivet , og drev ofte fritidsfiske i Austefjorden.
Fritidsaktiviteter for Jon har vært en helhjertet innsats, både i Misjonshuset og de siste 15 årene som leder for New Tribes Mission i Norge, Evangeliet til unådde folkegrupper (ETUF). Her har han utført en utrettelig innsats til hjelp og støtte for misjonærene over hele verden. Han har hjulpet til med å ordne papirer i forhold til myndigheter og ikke minst givertjenesten, hvor alt arbeid utføres ved frivillige gaver.
For Jon har det alltid vært en glede å kjenne Guds Ord, og der hente styrke og visdom foran viktige valg i det han gjorde. Han var alltid godt forberedt og måtte alltid vite at han hadde noe å gi til dem han hadde rundt seg. Det fikk alle ungdommene som samlet seg i heimen til Jon og Hallfrid erfare. Jon var glad i ungdommen, og det var alltid åpent hus hvor de kunne få hjelp i åndelige spørsmål. Jon utstrålte trygghet overfor dem han hadde rundt seg.
Også rent praktisk var han god å ha, hjelpsom og fingernem, både med biler og husarbeid. Spesielt var det godt for Hallfrids søster når Jon tok seg av husmaling og oppussing.
Livet har ikke vært uten prøvelser, og Jon hentet styrke hos ham som han helt og fullt satte sin lit til. Heldigvis hadde han god innsikt i lover og regelverk.
Guttungen i Jon var der hele livet. Det er nok å nevne grendacupen, hvor det berømte og fryktede laget "Andås all star" gikk til topps. Sammen med guttene og et par gjestespillere var gleden 100 % og vel så det da Jon som ankermann fikk ta imot pokalen. Vel å merke, han hadde vært nøye med å spille den delen av kampen hvor de var sikre på seier, og han ikke kunne være årsak til tap.
Jon var svært musikkalsk og sang på møter i lag med søster Bjørg. De to sang duett endatil i hans eget bryllup.
At musikaliteten har gått i arv, kan vi tydelig se hos gleden barnebarnet Emil når farfar sang spilte gitar for ham. Og gleden var gjensidig hos ham som fikk glede seg over både Emil og Emilie.
De siste ti årene måtte Jon leve med sykdom som fremkalte en blanding av belastning og håp for både han selv og familien. Men gjennom alle disse årene har han blitt båret av en trygg tro på en som kjente ham bedre enn noen annen. "Framfor nådens trone er jeg godt kjent. Der har jeg vært mange ganger" var et av hans sterke vitnesbyrd. Likevel var det hardt da håpet om transplantasjon brast. Det var på 1. påskedag, en dag som på en spesiell måte vitner om det nye livet i kraft av Jesu oppstandelse.
Men Jon fikk to gode år etter en operasjon på Haukeland sykehus. Han selv, Hallfrid og barna, og andre rundt dem, har merket Guds nærvær med styrke og kraft., håp og lyspunkter. Derfor var det uventet og brått da Jon døde, lørdag 9. februar. En spesiell opplevelse har han nok hatt selv, som de som står rundt ham kan ta med seg som en trøst i sorgen og savnet. "Kan hende kommer han og henter meg i dag," var Jons siste vitnesbyrd til en av sykepleierne på avdelingen.
Vær med å be for Hallfrid og familien som må bære sorgen og savnet etter Jon.
