Konvertering til jødedom (Proselytt)

Grunntekst ordet ”proselutos” betyr ”Jeg tilnærmer meg” el ”Jeg blir med”. En proselytt er en ikke-jøde (altså en hedning) som konverterer til Jødedom eller Judaisme.

Følgende måtte gjennomføres for å bli proselytt: omskjærelse, dåp og ofringer.

Selve seremonien ble praktisert slik: Personen ble først spurt om hvorfor han ønsket å konvertere til Jødedom. Han gikk videre dersom svaret ble funnet tilfredsstillende. Han fikk instruksjoner vedrørende loven og strafferammene ved brudd på disse. Hvis han ville bøye seg under den oppleste Lov ble han døpt. Etter denne proselytt-dåpen ble følgende sagt: ”Velsignet er du, du har gitt deg selv til Gud. Verden ble skapt for Israels skyld, og bare Israelitter kan kalles Guds barn.” Etter dåpen ble han ansett som en nyfødt, som en ny mann. Deretter måtte han legge bak seg fortiden, selv ekteskapelige bånd.

Selv om alt dette ble gjennomgått ble en proselytt likevel sett ned på og fikk aldri samme respekt som en som var født jøde.

Proselytter nevnes 4 ganger i NT: Mt 23:15; Apg 2:10, Apg 6:5; Apg 13:43.

Kvinner ble lettere proselytter fordi omskjærelse angikk ikke dem. Det var mange hedninger som sympatiserte med jødene og deres religion, men gikk ikke hele linjen ut.

Hvorfor ville hedninger konvertere og sympatisere med jødedom?

Jødene med de skriftlærde drev en aktiv propagande for å vinne tilhengere. Jesus henspeilte til dette i Matt 23:15: Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere drar land og strand rundt for å vinne en eneste proselytt, og når dere lykkes, gjør dere ham til en som fortjener helvete dobbelt så mye som dere selv.”

Under det gresk syriske rike (ca 200-300 fkr) ble jøder deportert til bestemte steder. Etter Antiokus Epifanes død (170 år f.kr) spredde de seg selv i hver retning. Det var ikke en by i Middelhavet som ikke hadde et jødisk samfunn.

Selv om jødene var et forfulgt folkeslag var det mange hedninger som var fasinert over dere religion og levemåte. Jødedom på den tiden var den eneste religionen som lærte at det var bare en sann Gud. Den hadde et sett med leve og samfunnsregler. I den lå innbakt både politikk, familiestruktur, hygiene. Hedninger kunne også være misfornøyd med sin egen religion.

I følge NT var det noen som sympatiserte med Judaisme fordi de var overbevist om at den sanne og ene Gud var å finne der. Når NT nevner hedninger som tilbad Gud var dette mest mulig sympatisører av Judaisme fordi de søkte etter Gud og de mente at han var å finne i skriftene som jødene satt på. Jamfr Kornelius og Lydia (Apg 10:2; 13:16; 16:14)

Det er derfor ikke til å undres over at det var slike hedninger som først tok i mot evangeliet når Paulus forkynte det og åpnet skriftene når han forkynte evangeliet om Jesus for dem. For Ordspr 8,17 sier: Jeg elsker dem som elsker meg, og de som søker meg, finner meg.